Hva sier De? Er det begått et mord? Da må jeg sannelig komme og etterforske ...
Det er alltid de sjangeroverskridende krimromanene som gjør dypest inntrykk på meg: Håkan Nessers melankolske betraktninger og unike stemning i Carmine Street, Karin Fossums portrett av psykisk terror i Varsleren og John Ajvide Lindqvists overnaturlige elementer i La den rette komme inn. Disse bøkene er som forfriskende oaser i et monotont landskap av skittenrealistisk krim med mord og etterforskning i sentrum.
Men er det krim?
Jo Nesbø sa om sin debut Flaggermusmannen at han “ville skrive en kriminalroman som et treningsprosjekt, fordi kriminallitteraturen er en disiplinerende sjanger hvor en del spilleregler er gitt.”
Når vampyrer flytter inn i nabolaget, det eneste dødsfallet som inntreffer er en ulykke og krimplottet begynner godt og vel to tredjedeler ut i boken, kan man neppe si at forfatterne følger krimspillereglene.
Likevel har bøkene deres noe til felles: En krypende uhygge som sniker seg under huden på deg, et mysterium som krever et svar og som holder deg i åndeløs spenning til siste slutt. Jeg begynte å spekulere på hvor langt man kunne strekke krimbegrepet da jeg leste Gert Nygårdshaugs Chimera. Der er de eneste morderne et aggressivt virus og en lunefull krokodille. Boken er en soleklar hovedbok i Krimklubben.
Fordi den skremte vettet av meg, og fortsetter å ta fra meg nattesøvnen lenge etter at siste side er lest. Det er kanskje ikke krim. Men det er mer enn krim nok for meg!
